Ekkolokalisering

Illustrasjon som viser prinsipper for ekkolokalisering

«Når du er blind så hører du vel mye bedre enn andre»?

Jeg vil tro at de fleste av oss som er blinde har blitt stilt overfor slike spørsmål en rekke ganger. Hører blinde mennesker bedre enn mennesker som kan se? Blir ørene like viktige for en blind som øynene er for en seende? I denne teksten vil jeg forsøke å gi et grunnriss av hva ekkolokalisering er, hvordan det fungerer, og hvordan det brukes av blinde personer. For en mer detaljert framstilling av temaet anbefales podkastserien vår.

Hva er ekkolokalisering?

Ekkolokalisering er ikke noe som har blitt funnet opp av mennesker i nyere tid. Vi finner eksempler på at ekkolokalisering brukes av blant annet delfiner, enkelte arter av flaggermus, samt noen typer hvaler. Enkelt sagt handler ekkolokalisering om å bruke hørselen til å danne seg et bilde av omgivelsene ved hjelp av lyd. På samme måte som seende er avhengige av lys for å kunne se noe, er brukere av ekkolokalisering avhengie av lyd for å kunne «se» noe. Når en person ser seg rundt, er grunnen til at han ser noe at lyset reflekteres tilbake fra gjenstander i omgivelsene. Hvis det ikke hadde vært lys, ville ikke personen sett noe, og hadde det ikke vært noe som helst i nærheten, ville ikke personen hatt noe å se på. På samme måte som en som bruker synet som sin primærsans er avhengig av lys for å kunne se, er en blind person som har hørsel som sin primærsans avhengig av lyd, og noe som lyden kan reflekteres tilbake fra for å kunne «se». Hvis du noen gang har gått tur i fjellet, har du kanskje lagt merke til ekkoet? Roper man høyt nok i fjellheimen vil fjellene rundt deg kaste lyden tilbake, og det høres ut som om du får svar av fjellet. Dette er ekkolokalisering i stor skala. På samme måte som du hører fjellet svare deg hvis du roper «hallo», vil en som er trent i bruk av ekkolokalisering kunne høre lignende ekkosvar fra hus, trær, lyktestolper eller andre mennesker som går forbi på gata. Selv om lyd oppfattes av ørene, og dermed egentlig er hørselsinntrykk, viser nyere forskning at disse inntrykkene ikke bearbeides i hørselssenteret, men i synssenteret i hjernen. I praksis vil dette si at en som er trent i bruk av ekkolokalisering, vil få faktiske bilder av omgivelsene fordi hjernen tolker hørselsinntrykkene som synsinntrykk. Riktignok vil ikke disse bildene ha elementer som farger i seg, ei heller nyanser som smil eller hevede øyenbryn. Imidlertid vil man kunne danne seg visuelle forestillinger om hvor langt det er mellom husene man går forbi, hvor høy den parkerte bilen er eller hvor mange hundre meter unna skogen er. Fordi hjernen tolker hørselsinntrykkene på denne måten, kan man på en måte si at en blind person som bruker aktiv ekkolokalisering, faktisk kan se.

Passiv ekkolokalisering

Når vi snakker om bruk av ekkolokalisering, skiller vi mellom passiv og aktiv ekkolokalisering. Om du bruker ekkolokalisering passivt eller aktivt, handler ikke om du er klar over at du bruker hørselen din eller ikke, men om du selv sender ut ditt eget lydsignal, eller benytter deg av lydkilder i omgivelsene dine. Mange blinde bruker passiv ekkolokalisering i stor grad. Jeg vil tro at mange er bevisst på det, mens noen kanskje ikke er helt klar over at de gjør det. På samme måte som seende ikke alltid er klar over hvordan de bruker synet sitt, er ikke alltid blinde like klar over hvordan de bruker hørselen sin. Passiv ekkolokalisering kan være så enkelt som at du kommer inn i et stort kirkerom, og hører at noen snakker der inne. Stemmen gir gjenklang i rommet, og du får umiddelbart en følelse av at dette er et stort rom. Hvis du beveger deg rundt inne i kirken, vil du legge merke til at lyden endrer seg avhengig av hvor du befinner deg. Står du med ansiktet vendt inn mot et hjørne, vil du høre stemmen gungre i det store rommet bak deg, men hjørnet foran deg vil nesten ikke gi fra seg noen som helst gjenklang. Hvis du derimot går inn i et lite rom med tepper på veggene og gulvet og hører noen snakke der inne, vil stemmen nesten drukne i alle tekstilene. En blind person som går langs en trafikkert bilvei, vil kunne bruke lyden av bilene som passerer til å høre om det er en husvegg ved siden av seg. Når personen kommer til enden av huset, og veggen forsvinner, vil lyden av trafikken ikke lenger sprette tilbake fra husveggen, og personen vil høre at huset ikke lenger er der. Denne formen for ekkolokalisering er effektiv på sin måte, og fungerer til sitt bruk. En av ulempene med den er at man er avhengig av at et eller annet rundt deg skal lage lyden du trenger for å se deg rundt.

Aktiv ekkolokalisering

Aktiv ekkolokalisering fungerer på nøyaktig samme måte som passiv ekkolokalisering, med den forskjellen at du nå selv sender ut det lydsignalet du trenger for å se deg rundt. På samme måte som en u-båt sender ut signaler fra sonaren og motar informasjon om avstand, størrelse og tekstur på objekter i sjøen, kan en person sende ut sitt personlige sonarsignal. Typiske kjennetegn for et slikt signal er at det er skarpt og kort. Blir lyden for lang eller for grøtete vil den ikke bidra til et tydelig svar fra omgivelsene. Dette kan kanskje sammenlignes med å bruke en lommelykt som er tildekket med et håndkle. Riktig nok vil det komme litt lys ut gjennom håndkledet, men tar du bort håndkledet vil lyset være skarpere, og du kan se bedre. Blir sonarsignalet for langt rekker du ikke å høre ekkoene som kommer tilbake fra gjenstandene rundt deg. Folk som benytter ekkolokalisering bruker ofte knipsing, høye hæler eller lyden som kommer ved å dunke mobilytetsstokken i bakken. Å sende ut et sonarsignal ved hejlp av tungen er imidlertid det som har vist seg å være mest effektivt. En av fordelene med å bruke et tungeklikk er at munnen er omtrent på samme høyde som ørene. Signalet som du sender ut, vil dermed komme tilbake på riktig høyde for ørene. Hvis du knipser med armen og hånden hengende langs siden, vil lyden komme tilbake nedenfor hoften din. I motsetning til seende som kan flytte øynene, kan man ikke dreie ørene ned mot bakken når man ekkolokaliserer. Et tungeklikk kan gjøres meget kort og høyfrekvent slik at ekkoene fra tingene rundt deg blir tydelige. Daniel Kish, som har undervist i ekkolokalisering på verdensbasis siden 1990-tallet, snakker ofte om at man «spør omgivelsene» eller «avhører omgivelsene». Spørsmålene man stiller er: «Hva er du»? og «hvor er du»? Hvis du vil ha et tydelig svar fra noen, er du nødt til å stille et tydelig spørsmål. Hvis spørsmålet ditt er utydelig, vil svaret ofte bære preg av det samme. Hvis du sender ut et sonarsignal som er dypt og slørete, vil du ikke få et tydelig svar fra omgivelsene. Å klikke med tungen krever heller ikke bruk av hendene.

Er ekkolokalisering vanskelig?

Myten om ekkolokalisering er at det er vanskelig å få til. Det virker kanskje utrolig at man ved hjelp av klikk og hørselen kan danne seg et detaljert bilde av relativt store områder utendørs. Faktum er at ekkolokalisering ikke er spesielt vanskelig. Mange blinde som får opplæring i ekkolokalisering, trenger ofte bare noen minutter for å forstå grunnprinsippet, fordi de mer eller mindre ubevisst har brukt hørselen aktivt hele livet. Som alt annet trengs det trening og øvelse for at man skal bli god til å ekkolokalisere, men de aller fleste vil kunne lære ekkolokalisering på overraskende kort tid.

Ekkolokalisering har mange fordeler når man ikke kan se med øynene. Det gir deg mulighet til å høre ting over lange avstander. Ved å bruke et høyt tungeklikk eller ved å klappe i hendene, kan du høre bygninger på flere hundre meters avstand. Det å gå til skolen eller jobben å unngå å gå på parkerte biler, stolper eller trær på veien er, ved riktig bruk av ekkolokalisering, en hverdagslig sak, selv om det kanskje kan virke utrolig når man aldri har prøvd det før. På samme måte som å bruke mobilitetstokk, kan ekkolokalisering bidra til å gjøre mennesker som er blinde mer selvstendige og fysisk aktive.

Bok om ekkolokalisering

Bokomslag

Daniel Kish har i samarbeid med Jo Hook gitt ut en bok på engelsk: Echolocation and Flash Sonar (2016) Boken egner seg for blinde, foreldre til blinde og til fagpersoner. Boken er pensum på mobilitetsstudie i Norge. Boken handler blant annet om:

  1. Hva er ekkolokalisering?

  2. Hvordan hjernen utvikler seg og fungerer

  3. Hvordan selv lære seg og hvordan lære bort ekkolokalisering

  4. Øvelser for ekkolokalisering

  5. Viktigheten av ekkolokalisering for fremtidig research.

Boken kan kjøpes hos American Printing House for the blind.

En gratis punktskriftutgave av boka kan lastes ned her.